Side:I de dage.djvu/36

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
III.

De blev sittende saalænge at det tok til at blaane av kvelden østover Vidden. Samtalen drev over i alvorlige ting, mest om hvordan de skulde stelle sig herute, — om utsigtene, og hvad fremtiden vel kunde ha gjemt for dem, om land og avling, og om riket de nu skulde til at reise. — — — — Ingen sa det i ord, men de følte det: nu skulde noget til at bli til! —

Ved kveldblaanens komme stilnet samtalen av. En underlig stemning kom sigende med den; den strømmet ut av brisen, av styrken av det utæmte omkring dem, av uendeligheten rundt om; den sivet ut av selve jorden de sat paa.

Stemningen bar med sig vage anelser som ikke var lette at tyde.---------------------Mangt kunde hænde herute, — aaja gudbedre: mangt kunde hænde! —

Her var langt fra folk, — sørgelig langt fra folk!

Ansigtene var alvorlige nu munden taug; men fra de fleste lyste slik styrke at alvoret ikke fik synderlig magt.

Han Per Hansa var den første til at bryte sig gjennem stemningen. Han sprat op og skaket sig som en der føler kulde.

«Fryser du?» spurte konen og maatte se paa ham; hun var gladere i ham nu end for en stund siden;


hun trodde det bare var hun som hadde følt

dette underlige.

«Du snakker! — Men jeg mener vi holder paa at miste vettet allesammen. — Sitte her og gasterere slik midt paa lyse sommerdagen som om det var midt i julehelgen! — Kom naa, kjærring, saa kjører vi hjem til os sjøl!»

De reiste sig alle.

«Du faar naa gjøre akkurat som du vil, Per Hansa,» mælte han Hans Olsa, «enten du vil ta denne