Side:I cancelliraadens dage.djvu/75

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

længe paa Laurentze. Tante Birgitte kunde ikke bare sig for at ønske studenten velkommen igjen, Laurentze gav ham pludselig endnu en gang haanden, Sophie fniste, hestene rykkede til, Orre gjorde sit sidste buk, og saa rumlede trillen ud af gaardspladsen forbi et par langhaarede aasmarkinger, som først nyss var blevet færdige paa kramboden og nu traskede sagtmodig hjemover med næverskræpperne paa ryggen.

Moderen var stille og mat af den uvante tur. Sønnen havde sine tanker for sig selv og var glad, for han slap at snakke. Gjennem den lune sommerkvæld kjørte de tause til præstegaarden. Akerriksen skreg paa engene, og fjorden laa blank som et speil.

— — — En dorsk, fillet tjenestegut labbede over tunet for at spænde hestene fra. Madamen gik op kjøkkentrappen, mens Nicolai blev tilbage for at hjælpe gutten lidt. Da han var færdig, stødte han i gangdøren paa sin fader, som ravede mod ham i skjorteærmer og med en pibe i munden. Bagenfor pastoren, inderst i den halvdunkle gang skimtede han moderens sortklædte skikkelse.

«Er det dig, min dreng? Det er mig en glæde at se dig. — Her sidder jeg ensomme mand og bier til sent paa nat efter min hustru og min fornylig hjemvendte søn. Det er ikke smukt af dem! Lade mig vente i forskrækkelse, forsvinde uden besked om, hvorhen de er dragne!» — Han var drukken og sint, men styrte sig saavidt, at han søgte at gjøre sine udtryk humoristiske.

«Kjære dig, far, vi har ikke været saa langt af — kuns paa visit hos Orre. Du hvilte jo efter middag, og vi vilde ikke forstyrre dig,» godsnakkede Nicolai.

«Træd ind, min dreng! Træd ind, min dreng! Jeg