Side:I cancelliraadens dage.djvu/28

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Og endnu engang straalede Romstad gaard i sin fordums glans. Endnu engang var bordene dækket i den høitidelig dystre spisestue med det ornamenterede stukloft og de smaa, grønne vinduesruder. Dér faldt vokslysenes skjær paa gamle malede tapeter; de var mørke og sværtede af tiden, men gjæsternes nysgjerrige blikke skimtede dog fremdeles de fyldige, hvidbarmede nymfer, som under løvrige trær drev sin letfærdige leg med fauner og bacchanter. Endnu engang skinnede paa de mønstrede damaskesduge, indvævede med Juellernes vaaben, fint porcellæn og familiens tunge, massive sølvtøi, og endnu engang dansede pyntede skarer i den vældige sal, som var vidtspurgt paa grund af sin størrelse.

Intet var sparet paa at gjøre festen fuldkommen. Egnens dygtigste musikanter var samlet, delvis hentet langveis fra, og de lod fiolinerne klinge og contrabassen brumme og klarinetterne skingre med en lystig ufortrødenhed, som skyldtes rigelig forskudsbetaling og mangt et stærkt glas. Udenfor var haven oplyst med de coulørte lygter, og lidt afsides flammede en ensom fakkel foran eremithytten.

I sideværelserne spillede herrerne kort, naar de ikke dansede. Stemningen rev dem hen, spillet gik ofte høit, og pengene skiftede ofte eiere. Lemmich Juell deltog ikke selv i spillet. Han havde leveret onkelen sine sidste 30 rigsdaler, og nu sad denne og tabte dem med anstand til fogden og generalmajoren. Justitsraaden var i sit allerbedste hjørne. Iført en prægtig orangerød kjole med guldgaloner og en piskeparyk af en slags, der havde været moderne for en snes aar siden, tog han sig ud som en ægte grandseigneur — maaske lidt vel hovmodig nedladende mod fogden, som ingen høiere «charakter»