Side:I cancelliraadens dage.djvu/240

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

havde ladet kjærringen sin lægge sig i kjøkkenet, om noget skulde hænde.

Den syge var meget urolig. Han væltede sig i sengen og pustede møisomt med smaa grynt, som om veiret sad fast i struben.

Det kunde være det, at Matjas havde slaaet i sig den punsch, der var levnet i muggen, som gjorde, at han sovnede og ikke vaagnede ved, at cancelliraaden ud paa morgensiden stod op af sengen. Der hang en slobrok paa en knag; den trak han paa sig, tog en nøgle i bordskuffen og et lys og gik med sikre skridt ud af værelset og op trappen til kontoret.

Her satte Weydahl lyset fra sig paa en pult, laaste op et skab og lette i det. Han fandt en bundt papirer frem. Saa løftede han en protokol ned fra den hylde, hvor panteregistrene var. Den var tung, og det voldte ham stort besvær. Han flyttede lyset nærmere, og efter at have læst lidt hist og her rev han nogle blade løs.

Med dem og papirbundten i haanden gik han tilbage igjen uden at ænse lyset, som blev staaende paa pulten. Han famlede sig i mørket henad den lange gang og stødte mod døren til salig fruens tidligere kammers. Da ravede han vaklende tværsover gangen og lænede sig op til væggen. Den dør havde han ikke aabnet paa mange aar. Kræfterne forlod ham, og han blev næsten bevidstløs.

I storstuen satte et ur i at slaa. Slagene gjenlød med syngende klang gjennem huset. Saa tog han sig atter sammen og gik ned trappen.

Matjas vaagnede braat og saa raaden ligge stønnende ovenpaa dynen. Foran ham paa gulvet var slobroken slængt. Weydahl vinkede til ham og pegte fra