Side:I cancelliraadens dage.djvu/228

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

skaaret svensken i sjælen at tie stille, da organisten skriftede ham sin ynk og nød. Men for djævelen ogsaa, han selv livnærede sig bare saavidt og havde ikke to dages proviant i sin hytte! — Kunde han saa gjøre noget? — — — Kornmagazinet? — — Hvad pokker skulde de med kornmagazinet, naar det ikke brugtes! —

Palmstrøm pudsede igjen linjerne paa sin tatoverede haand, slikkede dem og gned dem. — Præstevrøvl og præstekjævl agtede han ikke. Det vilde være ham en fryd at snyde to trættekjære præster med ét smæk. Men — — — Folk var saa ubarmhjertige og leie for tiden; bonden havde saa sandelig mistet respekten for svartebogen af lutter gjerrighed. Og de øvrige stænder var tvære. Endog Hans Dahlbye havde ymtet om, at de, som ikke var hans sambygdinger, fik nøies med et maaltid i kjøkkenet, mere kunde han ikke give dem. Den fyren var naragtig nok til at holde fast ved det, han havde sagt, uden undtagelse for nogen; det vilde være gagnløst at klænge paa ham, før lunet ændrede sig. Procuratoren paa Gihle lod madamen styre nu, og hun var blevet net og nøie paa det, ja — og Orre var sleip som en aal og gav ikke andre end dem, han likte, og hverken Palmstrøm eller Nyeberg kunde tro, han syntes om dem.

Fanden være ydmyg og gjøre sig lækker for storfolket! Statens korn var det i magazinet — men — — De var blevet saa stride med ransagninger og arrestationer paa slutten. Det var cancelliraaden, som mest voldte det, den snodige buk til at være olm som en stud for det mindste og sætte lensmanden paa sporet, som han var blevet. Og slig en turing og sansesløs drikking, han havde bedrevet, siden husjomfruen iforfjor puttede sig i raaken, vyrdede han ikke længer nogenting, saa