Side:I cancelliraadens dage.djvu/222

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Det Weydahl gav, kunde vel ikke række langt; men han vidste udvei paa forskjellig sæt. Han overtalte endel mænd til at gjøre turen helt nord i Romsdalen for at handle fisk. Han formaaede dem, som havde penge, til at slaa sig sammen med landkræmmer Orre og ham og ved Orres forbindelser i Christiania og sydpaa foretage indkjøb af kornvarer, som blev fragtet opover, saasnart føret blev fremkommeligt, og som for intet uddeltes til de mest trængende og mod løfte om tilbagebetaling in natura til dem, der havde jord at bruge. Men paa hvilestederne maatte kjørerne om nætterne holde god vagt over læssene; der var fler end nok af dem, som lurte paa den fragt. Og der skede røveriske overfald paa landeveiene for en rugsæk og indbrud paa staburene for en halv skjæppe byg.

Værst rammede elendigheden de talløse omstreifere, taterne og fanterne og dem, som nøden havde drevet fra deres egen hjemstavn. De fristede kanske den letteste skjæbne, som omkom i snefonnerne, mens de slæbte sig afsted paa jagt efter føden. Før havde tiggeren været tryg paa bondens gaard, endda der var bøder for at huse omvankende og pasløse personer uden at melde dem. Nu undsaa ingen sig for at fakke dem og trække dem til øvrigheden. Bonden var mod betleren som den hund, der gnaver et kjødben, mod den, som vil nappe det fra den. Lensmændene jamrede sig over massen af arrestanter, som de vanskelig kunde skaffe rum til og slet ikke det foreskrevne daglige brød. Regjeringen fandt paa raad; den ombyttede fangernes ration med en bestemt underholdningsgodtgjørelse i penge; saa havde den gjort sit, og det blev rette vedkommendes sag at sørge for resten. Men der kunde hverken koges eller bages af