Side:I cancelliraadens dage.djvu/194

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

mand! — Skikkelig selv, du ungdigre jomfrutæve! — —» Hun seg ende ned og ynkede sig; han rakte armene mod hende og mumlede fræsende over hende.

Hans og Lars vilde fare paa ham, men finnen smøg sig væk og gled ud af kjøkkenet. Hunden gjøede hvast efter ham; saa satte den i et langt, ynkeligt ul.

Lesbet stelte med jomfru Nannestad, som snart kom til sig selv igjen og var svært ræd for, at de skulde have hørt opstyret inde i stuen. Men finnen havde ikke talt meget høit, og da hun lyttede efter, klang stemmerne derindefra som før. Procuratoren trallede paa en vise, og præsten skjændte snøvlende over kortene.

«De maa spænde for til præsten,» sagde hun til karene, som stod fortabt rundt hende og havde glemt hele finnen i forskrækkelsen over, at jomfruen daante. Og dermed gik hun. Lesbet mærkede, at hun svælgede taarerne.

Da kapteinen og præsten om en stund kjørte, saa Lars i maaneskinnet noget sort ligge i snehaugen. Det var hunden, og den var stendød, dræbt med et knivstik i nakken.

Og paa hjemveien hændte der Haaken noget underligt. Han kjørte vinterveien over Hersetøgaarden. Præsten sov, og hesten travede jevnt. Med engang sprat der en mand frem bag en granbuske og op paa meierne og hængte sig fast tæt ind til Haaken. «Hei hu — naa skal finnen og fanden fare med præsteskyds!» skreg det i ørene paa ham, og mens skydsgutten skalv, og præsten sov fuld mands søvn, og dombjælderne klingrede, og slæden fløi henover veien, saa rammen gol i hesten, og sneen sprutede fra hovene, hang finnen paa, til de kom ved kirken. Da hviskede han til Haaken, at han skulde læse messe dér inat, og borte blev han.