Side:I cancelliraadens dage.djvu/177

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

gik drt itte slekk, je trudde i kri'n, aassaa vart je itte høgre, hell korporal — aassaa vaagde je itte — — — Kænn du førlate mig, at je itte kom?» bad han og rakte haanden imod hende.

«Du vil ikke helst, at jeg ikke skulde være kommet?» næsten hviskede hun.

«Du kænn da skjønne, vil du ha mig slekk, som je æ, aa som je ha det, ska je vara saa snil mot dig, som jo bære kænn —» Han turde fremdeles ikke se op; men da grep hun hans haand, det gik rundt for hende, og hun kastede sig ind til ham og storhulkede: «Vær ikke ond paa mig, for jeg kom!»

Han holdt hende forsigtig fast og stammede paany: «Aassen du tala! — Du kænn da skjønne — du ser, aassen je har det, vil du vil du bære ha mig —» Og han vidste ikke sin arme raad, lige til hun slog armene om halsen paa ham.

Den gamle konen kom ind igjen. Det var Ivers mor. Med mange omsvøb forklarede han hende, hvordan det var fat. Hun sagde ikke stort til det, men haandhilste paa jomfruen og gav sig ifærd med at gjøre op varme paa peisen og hænge kaffekjedlen over. Bare øinene gled af og til forskende henover de to unge.

Men om kvælden, da Anne Cathrine, som var træt efter reisen, havde lagt sig til at sove inde i kammerset, satte konen sig ved rokken til at spinde. Iver skjønte, moren havde noget paa hjerte, men spurgte ikke. Omsider sagde hun, at det var vel meningen, han skulde gifte sig med jomfruen; men det var ikke sikkert, det vilde falde saa ligetil, for det var ikke godt at vide, om slægten hendes vilde gi lov til det.

Da sank Ivers mod. Gifte sig skulde de i hvert fald, enten skyldfolkene hendes syntes om det eller ikke;