Side:I cancelliraadens dage.djvu/175

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

efterat han først havde bedt hende ingenting fortælle lil jomfru Damman, førend der blev fred med svensken, og han kom igjen.

Morgenen efter red dragonerne i graalysningen bort fra gaarden. Anne Cathrine stod paa trammen og viftede rned sit lyserøde silketørklæde, og Iver Tollefsen vendte hesten og hilste stram igjen med haanden til czakoen.

*

Endnu et aar varte krigen, og den unge pige længtede. Svensken sluttede fred, og hun ventede, og lige stille var det hos kammerraaden baade i krigstid og fredstid, og aldrig spurgte hun nyt fra krigsmanden, og aldrig kom der nogen tilgaards, som hun kunde spørge heller.

Julen efter freden var sluttet, segnede jomfru Damman om paa kjøkkengulvet og var død med det samme. Siden kunde kammerraaden slet ikke trives: han holdt op med at lægge kabaler, og om vaaren blev han ogsaa

Præsten tog sig af jomfru Bühring. Det blev ordnet slig, at hun skulde reise til sin onkel i Fredriksstad. Men hun græd og tænkte paa krigsmanden, og da hun var naaet til det tredie skydsskiftet, syntes hun, at hun maatte have rede paa, enten han var død eller i live, ogsaa sagde hun, at hun skulde til den bygd, dér han havde sagt sig hjemme.

En sommerdag stansede en skydskjærre paa kongsveien under Hersetgaardene. En jomfru med et lyserødt silketørklæde over skuldrene og hvide atlaskes sko paa fødderne spurgte sig for hos slaattefolkene, om de kunde sige hende af en gaard, som hedte Seud. Den