Side:I cancelliraadens dage.djvu/168

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

Her har de boet fra hun var fem aar. Dengang døde hendes moder, og kammerraaden blev syg paa forstanden, tog afsked og flyttede hidop. Siden har han og jomfru Damman og datteren boet her, og hver dag har han lagt kabal og snakket med sig selv. Hun skjønner ikke alt det, han siger, men hun bryder sig heller ikke videre om det, for jomfruen har sagt: «Han er ikke frisk, stakkers kammerraaden; han ved ikke mere at tage vare paa sin mund, og siger tidt det, som en dame ikke maa høre.»

Den unge pige løfter hovedet og ser frem for sig, ud over bakkekammen, dér de strittende græsstraa svaier i kvældsvinden, langt ned i dalen, dér soldaterne exercerer paa sandmoen. De myldrer som bittesmaa kravlende dyr dernede. Vinden staar fra, og kommandoraabene kan ikke høres nu. Længer henne blinker det i elven gjennem breddens gulnende birketrær. Saa stiger grønligbrune skogaaser brat op mod den høstlige himmel, som er gulblak efter solnedgangen.

Over bakkekammen dukker hovedet af en mand i høi czako. Hun skvætter op.

Saa staar hele manden for hende i rød frakke, lysegraa bukser og lange støvler. Det skinner fra sabelen ved hans side og fra knapperne paa ærmernes opslag. Han trækker en hest ved tømmen og stanser og hilser med haanden til czakoen. Den unge pige hilser ikke igjen, men styrter ind i gangen: «Stina, jomfru Damman! — Stina, der er en krigsmand ude paa gaarden!»

Inde fra stuen skjænder faderen ynkelig: «Hvad? — Hvorfor skriger det barn? — — Det gaar jo bra, det var jo hjerterkonge jeg trak. — — Hvorfor skriger pigen, spørger jeg?»

*