Officeren gav ordren. Kjerren med sitt følge satte sig i bevegelse som drevet frem av folkemassens brøl.
Vi kjørte gjennem gitterporten. Da kjerren dreiet av i retning av broen, brøt larmen løs på plassen, fra gatestenene og op til hustakene, og broene og kaiene svarte så det var som jorden rystet.
Nu sluttet den ventende gendarmavdeling sig til toget.
„Hatten av! hatten av!” ropte tusen munner samtidig. Som når kongen kjører forbi.
Da lo jeg forferdelig, jeg også, og jeg sa til presten:
„De hatten, jeg hodet.”
Vi kjørte i skritt.
Det duftet fra Blomstertorvet; det er torvdag. Blomsterpikene har gått fra sine buketter for min skyld.
Like overfor, litt foran det firkantede tårn på hjørnet av rettsbygningen, er det kaféer; annenetasjene var fulle av tilskuere som var henrykt over sine gode plasser. Mest kvinner. Det må være en innbringende dag for restauratørene.
Folk leide border, stoler, stillaser, vogner. Tilskuere overalt. Nogen menn som vilde tjene på et menneskes blod, ropte av full hals:
„Hvem skal ha plasser?”
Jeg blev grepet av et sant raseri mot alle disse mennesker. Jeg fikk lyst til å skrike: „Hvem vil ha min?”
Kjerren kjørte langsomt videre. For hvert skritt den seg fremover, opløste stimmelen sig bak den, og mine forvillede øine så hvorledes den samlet sig lenger fremme på andre steder hvor jeg skulde forbi.
Da vi kjørte ut på broen, kom jeg tilfeldigvis til å se mig tilbake på høire side. Mitt blikk festet sig over på den annen bredd ved et mørkt, enslig tårn, dekket av skulptur; på toppen av det så jeg to stenuhyrer i profil. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg spurte presten hvad det var for et tårn.
„Saint-Jacques ved slakteriet,” svarte skarpretteren.
Jeg vet ikke hvorledes det hadde sig, i tåken og til tross for det fine, lyse regn som skar striper i luften som et edderkoppspinn, var det intet som undgikk mig av det som
