Den lille spanske pike med sine store øine og sitt rike hår, sin mørke, gylne hud, sine røde leber og friske kinner, den fjortenårige Pepa.
Våre mødre sa til oss at vi skulde leke; vi møttes og spaserte sammen,
De sa til oss at vi skulde leke, og istedenfor snakker vi sammen; vi var barn av samme alder, men ikke av samme kjønn.
Men ennu året før løp vi omkring og vi sloss. Jeg trettet med Pepa om det største eple på treet; jeg slo til henne for et fugleredes skyld. Hun gråt, og jeg sa: „Bare skrik du,” og begge klaget vi til våre mødre, som stilltiende gav oss rett, skjønt de sa at feilen var vår.
Nu støtter hun sig på min arm, og jeg er ganske stolt og beveget. Vi går langsomt, vi taler dempet. Hun lar sitt lommetørklæ falle, jeg tar det op til henne. Våre hender skjelver da de berører hinannen. Hun taler til mig om de små fuglene, om stjernen vi ser langt borte, om den røde solnedgang bak trærne eller så om sine skoleveninder, om sin kjole og sin pynt. Vi sier uskyldige ting, og begge blir vi røde. Det lille barn er blitt ung pike.
Den aften — det var en sommeraften — gikk vi under kastanjetrærne nederst i haven. Efter en av de lange pauser, som ofte kom når vi spaserte, slapp hun plutselig min arm og sa: la oss løpe!
Jeg ser henne ennu for mig; hun var helt sortklædd, hun bar sorg for sin bestemor. En barnlig tanke for gjennem hennes hode, Pepa blev igjen Pepita, og hun sa: la oss løpe!
Og hun løp avsted foran mig — en midje så smekker som biens — og hennes små føtter hvirvlet kjolen høit op. Jeg løp efter henne, hun flyktet; hun løp så fort at den sorte krave løftet sig og viste hennes mørke, friske rygg.
Jeg var fra mig selv. Jeg nådde henne tett ved den gamle, falleferdige brønn; jeg tok henne om livet med seierens rett og satte henne ned på en gressbenk; hun gjorde ikke motstand. Hun var andpusten og hun lo. Jeg var alvorlig og betraktet hennes sorte pupiller gjennem de mørke øiehår.
