kyssene? ― Ulykkelige, foreldreløse barn, hvorledes skal du kunne venne dig av med å spise og drikke? Å, hvis lagrettsmennene bare hadde fått se min lille Marie! De vilde ha forstått at man ikke kan drepe faren til et barn på tre år.
Og når hun blir stor, hvis hun lever så lenge, hvad skal det bli av henne? Hennes far vil høre til Pariserbefolkningens erindringer. Hun vil skamme sig over mig og mitt navn; hun vil bli foraktet og ussel på grunn av mig, jeg som elsker henne med all den ømhet mitt hjerte rummer. Du, min elskede lille Marie! Er det virkelig sant at du vil føle skam og avsky for mig?
Elendige! hvilken forbrytelse har jeg ikke begått og hvilken forbrytelse får jeg ikke samfundet til å begå!
Er det virkelig sant at jeg skal dø før dagen går til ende? Er det sant at det er mig? Denne dumpe lyd av skrik som jeg hører utenfra, denne strøm av glade mennesker som nu alt skynder sig for å få plass, gendarmene som gjør sig istand i sine kaserner, presten i sin sorte kjole, mannen med de røde hender, det er alt sammen i anledning av mig? Det er mig som skal dø! Jeg, den samme som er her, som lever, som rører sig, som puster, som sitter ved dette bord et bord som ligner ethvert annet ― og som likeså gjerne kunde være annetsteds; ja jeg, dette jeg som jeg føler og rører ved, hvis drakt har de foldene der!
XXVI
Hvis jeg ennu visste hvorledes det går for sig, på hvilken måte én dør deroppe! men det er forferdelig, jeg vet det ikke.
Navnet på tingen er fryktelig, og jeg forstår ikke hvorledes jeg hittil har kunnet skrive det og uttale det.
Sammenstillingen av disse ti bokstaver, deres utseende, deres preg er vel skikket til å vekke en redselsfull forestilling, og den ulykkelige doktor som opfant tingen, hadde et navn som var forutbestemt.
Det billede som jeg knytter til dette heslige ord, er
