I korridorsvingen kom feltpresten og gikk med oss. Han hadde nettop spist frokost.
Idet vi forlot fengselet, tok direktøren mig hjertelig i hånden og forsterket min eskorte med fire vante soldater.
Utenfor sykestuen ropte en dødssyk gammel mann: „På gjensyn!”
Vi kom ut på gården. Jeg åndet ut luften i fulle drag; det gjorde mig godt.
Vi var ikke lenge ute i luften.
En vogn med skysshester for ventet i det første gårdsrum; det var den samme vogn som hadde ført mig dit; en slags avlang kariol, delt i to avdelinger ved et ståltrådgitter som var så tett som det skulde være strikket. De to avdelinger har hver sin dør, den ene foran, den andre bak. Det hele så skittent og tilstøvet og svart at de fattiges likvogn er en kroningsvogn i forhold.
Før jeg steg op i denne tohjulte grav, kastet jeg et blikk ut over gårdsrummet, nettop et slikt fortvilet blikk som én kunde tro murene måtte styrte sammen for. Gårdsrummet, en slags trebeplantet liten plass, var ennu mer opfylt av tilskuere enn det hadde vært for galeislavene. Allerede nu en hel folkestimmel!
Som hin dag falt det høstregn, et tett, iskoldt, regn som ennu faller mens jeg skriver, som ganske sikkert vil holde på hele dagen, som vil vare lenger enn jeg.
Veien var opbløtt, gården full av vann og søle. Det gledet mig å se denne menneskestimmel stå i sølen.
Vi steg inn, rettsbetjenten og en gendarm i det forreste rum; presten, jeg og en gendarm i det andre, Fire gendarmer til hest rundt om vognen. Altså åtte mann for en manns skyld — uten å regne skyssgutten.
Idet jeg gikk inn i vognen, var det en gammel kone som sa: „Dette liker jeg enda bedre enn slavetransporten,”
Jeg skjønner det. Dette er et syn som én lettere kan innfange i ett eneste blikk, det er fortere sett. Det er likeså vakkert og bekvemmere.
Ingenting distraherer. Der er bare ett menneske, og på dette ene menneske hviler det likeså megen elendighet som på alle galeislavene tilsammen. Men dette sprer
