XV
Uheldigvis var jeg ikke syk, Dagen efter måtte jeg forlate sykesengen. Cellen fikk mig tilbake.
Ikke syk! nei, jeg er ung, sterk og sund. Blodet flyter raskt i mine årer; alle mine lemmer adlyder mine innfall; jeg er full av kraft på legeme og sjel, skapt til et langt liv; ja, alt det er sant; og allikevel har jeg en sygdom, en sygdom frembragt ved menneskehånd.
Siden jeg forlot sykestuen, er der en tanke som piner mig, som næsten kan gjøre mig gal, det er at jeg kanskje kunde ha undveket hvis jeg hadde fått lov til å bli der. Lægene og de barmhjertige søstrene syntes å ha interesse for mig. Dø så ung — og en slik død! Det var som de alle sammen syntes synd på mig, så ivrige var de alle rundt min sykeseng. Pytt! nysgjerrighet! Og disse mennesker som gjør oss friske og redder oss nok fra en feber, men ikke fra en dødsdom som er felt. Og tenk hvor lett det vilde ha vært for dem! en dør latt åpen! Hvad kunde vel det ha betydd for dem?
Men nu er det ingen utvei! Min ansøkning om benådning vil bli avslått, fordi alt er gått som det skal efter loven; vidnene har vidnet som sig hør og bør, advokaten har prosedert, dommerne dømt. Nei; jeg regner ikke med det medmindre . . . . galskap! det er ikke lenger håp! En sådan ansøkning, det er et tau som holder en svevende over avgrunnen og som en hører rakne hvert øieblikk inntil det slites over. Det er som om guillotinens kniv trengte seks uker til å falle.
Enn om jeg blev benådet? Benådet! Og av hvem? og hvorfor? og på hvilken måte? Det er umulig å benåde mig. For eksemplets skyld, som de sier.
Nu har jeg bare tre skritt å gå: Bicêtre, Conciergeriet, Greveplassen.
