dem å røre sig. Den som først er smidd fast til denne lenke, er bare et stykke av det heslige hele som kalles fangeavdelingen, og som beveger sig som et eneste vesen. Tenkeevnen ophører å være til, fengselets lenke dømmer den til døden; og selv legemet må kun til bestemte tider ha begjær og behov. På denne måte — ute av stand til å røre sig, størsteparten halvnakne, med blottede hoder og dinglende ben, begynte de sine femogtyve dagers reise, stuvet på de samme vogner, klædd i de samme klær til den brennende julisol og til det iskolde novemberregn. Det var som menneskene vilde dele sitt bøddelarbeide halvt med himmelen.
Mellem folkemassen og vognene hadde der utspunnet sig en slags samtale: skjellsord fra den ene side, frekke ord fra den andre, forbannelser fra begge; men på et tegn fra kapteinen så jeg stokkeslagene regne rent på måfå i vognene, på skuldrer og hoder, og den ytre ro som menneskene kaller orden, blev gjenoprettet. Men i øinene glødet hevnlyst, og det rykket i nevene på de ulykkelige der de satt.
De fem vogner som var eskortert av gendarmer til hest og voktere til fots, blev en for en borte under Bicêtres høie hvelvede port; en sjette vogn fulgte efter, og i den skranglet hulter til bulter kjeler, kokekar og reservelenker. Nogen fangevoktere som var blitt sittende for lenge ved et glass, kom løpende ut for å nå sin avdeling. Folkestrømmen fordelte sig og blev vekk. Hele dette skuespill forsvant som et blendverk, Stadig svakere hørtes den svære larm fra hylene og fra hestebenene på den brolagte vei — likeså svepesmellene, raslingen av lenkene og brølene fra folkemassen som ønsket galeislavene ulykke på deres ferd.
Og det er for dem bare begynnelsen!
Hvad var det han sa, advokaten? Galeiene! Nei, tusen ganger heller døden! Heller skafottet enn fengslet, heller tilintetgjørelse enn helvede; heller utlevere min hals til Guillotinens kniv enn til slavenes halsring! Galeiene, store Gud!
