igjen på kirkegården i Clamart, der hvor gresset vokser så frodig.
Jeg er hverken synsk eller overtroisk. Rimeligvis gjorde disse tanker at jeg fikk et feberanfall; men mens jeg drømte slik, syntes jeg med én gang å se disse fryktelige navn skrevet med ildbokstaver på den mørke murvegg; det ringte stadig sterkere for mine øine; et rødlig lys skinte like for mine øine; og derefter syntes jeg at fengselsrummet var fullt av mennesker, underlige mennesker som bar sitt hode i venstre hånd og hadde tatt tak i munnen fordi det ikke var noget hår å holde i. Alle truet mot mig undtagen fadermorderen.
Jeg lukket øinene i redsel og da så jeg alt tydeligere.
Drøm, syn eller virkelighet — jeg vilde blitt gal hvis ikke et tilfelle hadde vekket mig i tide.
Nettop som jeg holdt på å falle bakover, følte jeg noget koldt med hårete ben krype på min nakne fot; det var edderkoppen som jeg hadde forstyrret og som nu fjernet sig.
Det frigjorde mig fra besettelsen. O, de skrekkelige gjenferd! Nei, det var bare røk og innbilning av min tomme, syke hjerne. Hjernespinn som Macbeths! De døde er døde, de især. De er godt under lås og lukke i graven. Det er ikke et fengsel nogen kan rømme fra. Hvorledes går det til at jeg har vært så redd?
Døren til graven åpnes ikke innenfra.
XIII
I disse siste dager har jeg sett noget heslig.
Det var såvidt morgen, og fengselet var opfylt av støi: En kunde høre de tunge dører gå op og igjen, slåene og hengelåsene skrike. Det sang i nøkleknippene som klirret mot hinannen i fangevokterens belte, trappene gav sig både oppe og nede under ilsomme skritt, og stemmer hørtes rope og svare i begge ender av de lange korridorer. Mine nærmeste naboer, fangene som skulde ha straff, var muntrere enn de pleide å være; det var som hele Bicêtre lo og sang, løp og danset.
