jeg som klaget, jeg, elendige skapning, som har begått en virkelig forbrytelse, som har utgytt blod!
Jeg vil ikke gå videre i min granskning. Jeg fikk se en blyanttegning i hjørnet, et forferdelig billede, omrisset av det skafott som i denne stund kanskje reises for mig. Lampen holdt på å falle ut av hendene på mig.
XII
Jeg for tilbake og slengte mig ned på halmen med hodet mellem knærne. Så la min barnslige redsel sig, og en selsom nysgjerrighet fikk mig igjen til å fortsette å lese på veggen.
Like ved navnet Papavoine rev jeg ned en veldig spindelvev, som var utspent i hjørnet og ganske tykk av støv. Under den var der fire eller fem ganske leselige navn inne iblandt andre som bare var blitt til flekker i muren. Dautun, 1815. — Poulani 1818. — Jean Martin 1821. — Castaing 1823. Jeg leste disse navn, og uhyggelige minner dukket op: Dautun, han som parterte sm bror og som gikk omkring i Paris om natten, kastet hodet i et springvann og selve kroppen i en kloakk; Poulain, han som myrdet sin kone; Jean Martin, han som skjøt et pistolskudd mot sin far nettop som den gamle skulde lukke op et vindu; Castaing, lægen som gav sin venn gift, og som bakefter da han tilså vennen under den siste sygdom som han selv hadde påført ham, gav ham mer gift istedenfor medisin; og ved siden av alle disse Papavoine, det sinnsyke monstrum som drepte barn med knivstikk.
„Der ser du hvem der før dig har bebodd denne celle,” sa jeg til mig selv, og jeg kjente et febergys gjennem hele min kropp. Her er det, på det samme stengulv hvor jeg er, er det at de har tenkt sine siste tanker, disse mordere og blodmenn! Langs med disse vegger, i dette trange rum er det de som ville dyr har tråkket sine siste skritt. De fulgte efter hverandre med korte mellemrum; denne celle står nok aldri tom. Plassen er varm efter dem, de holdt den varm til mig. Nu skal jeg snart treffe dem
