XI
Siden dagen ennu ikke gryr, hvad skal jeg så gjøre av natten? Jeg fikk en idé! Jeg stod op og førte lampen min rundt de fire veggene. De er dekket med inskripsjoner, tegninger, underlige figurer, navn som går i hverandre og sletter hverandre ut. Det ser ut til at hver domfelt har villet efterlate spor — her iallfall. Det er brukt blyant, kritt, kull, det er sorte, hvite og grå bokstaver, ofte dype innskjæringer i stenen, her og der rustne bokstavtegn som én kunde tro var skrevet med blod. Hvis mitt sinn ikke var så knuget, kunde jeg sandelig ha interesse av denne selsomme bok som utfolder sig side for side på hver sten i dette fengselsrum. Jeg kunde ha lyst til å få i stand noget helt av disse tankestumper som var spredt utover; finne igjen et menneske under hvert navn; gi mening og liv til de ramponerte inskripsjoner, de lemlestede setninger, de forvanskede ord, hodeløse som de der skrev dem.
Oppe ved mitt hodegjerde er det tegnet to brennende hjerter, gjennemboret av en pil med overskriften: Kjærlighet livet ut. Den ulykkelige tok ikke på sig nogen langvarig forpliktelse.
Ved siden av en slags trekantet hatt med en liten skikkelse plumpt tegnet nedenunder og disse ord: Keiseren leve! 1824.
Igjen brennende hjerter med denne innskrift som er betegnende nok i et fengsel: Jeg elsker Mathieu Danvin. Jacques.
På veggen rett imot leses dette navn: Papavoine. Den store P er utpyntet med arabesker og omhyggelig forsiret.
Et vers av en obscøn vise.
En jakobinerhue, skåret temmelig dypt inn i stenen, med dette under: Bories. — Republikken. Det var en av de fire underofficerer fra la Rochelle. Stakkars unge menneske! Hvor deres såkalte politiske nødvendighet er en heslig ting! for en idé! for en illusjon, for en abstraksjon denne redselsfulle virkelighet som heter guillotinen! Og
