Forsvareren reiste sig.
Jeg forstod at han søkte å avsvekke lagrettens kjennelse og liste inn, istedenfor den straff kjennelsen medførte, den andre straff, den som jeg var blitt så såret ved da jeg så han håpet på den.
Min harme måtte være overordentlig sterk for å kunne bryte frem gjennem de tusen sinnsbevegelser som kjempet om herredømmet i mig. Jeg vilde gjenta høit det jeg allerede hadde sagt ham: „Før hundre ganger døden!” men jeg fikk ikke pust, og formådde bare å ta et hårdt tak i ham og rope med krampaktig voldsomhet: „Nei!”
Statsadvokaten imøtegikk forsvareren, og jeg hørte på med sløvt velbehag. Så gikk dommerne ut, så kom de inn igjen, og rettsformannen leste dommen for mig.
„Dømt til døden,” sa mengden; og mens de førte mig ut, trengte hele folkestimmelen sig efter mig med en larm som når en bygning synker sammen, Selv gikk jeg der ør og åndsfraværende. Det var foregått en brå forandring med mig. Like til jeg hørte dødsdommen hadde jeg følt min puls banke og mitt hjerte slå i den samme verden som andre mennesker; nu så jeg tydelig et gjerde som skilte mellem verden og mig. Intet fortonte sig nu for mig på samme måte som før. De store skinnende vinduer, det herlige solskinn, den klare himmel, den vakre blomsten — det var alt sammen hvitt og blekt som et liklaken. Disse menn og kvinner og barn som stimlet sammen om mig, syntes jeg lignet spøkelser.
En svart og skidden lukket vogn ventet på mig ved foten av trappen. Idet jeg skulde stige inn, kom jeg til å kaste et blikk ut over plassen, „En dødsdømt!” ropte de forbigående og kom løpende hen til vognen. Det var nu som en tåke mellem mig og tingene rundt om, og gjennem denne tåke skjelnet jeg to unge piker som ivrig fulgte mig med øjnene. „Altså om seks uker,” sa den yngste og klappet i hendene.
