«Kjære Albrechtsen — — De må forsøge
at være rolig — ellers begynder formodentlig
jeg også —»
«Tilgi mig — det er dårligt af mig, dårligt — men det er ikke så ligetil —.»
Hun reiste sig og gik hen til ham: «De er ikke videre flink. Det var kanske stygt af mig, at jeg kom herop. Men jeg kunde ikke rigtig la det være — — jeg har havt brev — ikke tænk altfor ondt om hende! —»
Han knugede heftig hendes hånd.
«Nu må jeg nok gå. Jeg tør ikke bli længer —»
«Å nei,» bad han, «ikke gå — hvorfor vil De gå —?»
Hun svarte ikke — rystede bare svagt på hovedet.
«Åa nei — bli lidt endnu.»
«Jeg kan ikke. Farvel, Albrechtsen.»
«Farvel, frøken Lolly — tak, tak —» Han fulgte hende ud. Han blev stående, til hendes trin var døede hen i porthvælvingen. — Hvor meget sterkere hun havde været end han — lys og vakker — hvor fast og ærlig og dog blødt hun havde set på ham — —: hendes blik vakte en besynderlig uro, vakte følelser, han aldrig havde vidst af, og samtidig syntes