Side:Hjalmar Christensen - Bastarder.djvu/162

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
162

til hende — at ta hendes hånd, — Gud ved hvorfor, og hvad han så skulde sagt — —. Men han betænkte sig også i tide; det var unyttigt, det var altfor silde; om de endnu kanske kunde si hinanden nogle velmenende ord, vilde det alene bli en mat og kortvarig illusion: en svag spindelvæv, som næste formiddags støvekost skulde vide at fjerne.

— Men da han atter var kommet tilrette i sin lade stilling, og hans øine fulgte den skiddengrå røg fra cigaretten, trængte sig mod hans vilje et gammelt spørgsmål frem — der gjaldt en af livets besynderlige metamorfoser: hvorledes to mennesker, der har stået hinanden meget nær, umerkelig kan fjernes, indtil de går der fremmede ved hinandens side, halvt nysgjerrige, halvt ligegyldige; hvorledes enhver af dem er blit en anden, et væsen, man kjender modbydelig godt og dog altfor lidet; hvorledes tusen småting — et uforsigtigt smil, et banalt udtryk, — en mættet lidenskab, hvortil der stilles en uklog appel, — kan afstumpe ens følelser, gi dem en seig overhud, som for hver dag blir tykkere og mere kvælende.

Han vidste nok på en måde, hvorfor også hans ægteskab var kommet i den sorte gryde. Han vidste, at skylden var væsentlig hans egen.