Side:Hjalmar Christensen - Bastarder.djvu/115

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent
115

Var det sandt, at Nils Krohg, den uvorne udhaler, holdt på at bli gammel — at hans synder allerede hvilede for tungt på hans hoved? Var det sandt, at hin rædsel ikke var noget andet end forbud om langsom død — at dødens slimede tunge allerede slikkede hans lemmer? Al livets pinefulde lyst — al dets søde smerte — lidenskabens evige uro — alt det skulde kanske snarlig berøves ham? En vissen alderdom — eller kanske et paralytisk mørke — i vente? — om nogle år den sidste lysternes streng sprungen? — Og der var vel ingenting tristere og mere modbydeligt end en afdød erotiker, en forhenværende forfører. Lidenskaben udbrændt, bare en koldstivnet liderlighed tilbage. — Den angst, han følte, var muligvis lidenskabens dødsangst; muligens betød den endnu noget mere.

Han havde forlængst forladt den magelige stilling i stolen; næsten en time vandrede han værelset rundt; lyset skinnede allerede hvidt gjennem gardinerne; han slukkede lampen og begyndte at klæde af sig. I kjøkkenet nedenunder hørte han tjenestepigerne rumstere. Han var egentlig ikke søvnig, trængte et menneske at tale med, — tænkte et øieblik at gå over til Ellinor, som havde sit værelse på den anden side af gangen, og vække hende. Men det faldt