umuligheder, såsom at sige om en mand: at han hver niende nat er en kvinde, og at han har født børn (jfr. ældre Edda, (Egisdrekka str. 23 og 24). – Af andre skjeldsord (fjölmæli) fremhæves som de værste: „gylvin“, „ragr“ og „sannsorðinn“ (= det franske „bougre“). Ligeså at ligne en mand ved et dyr af hunkjønnet, såsom „mær“ eller „tæve“, eller kalde ham „skjøge“, såvelsom at kalde fri mand „træl“, eller kalde nogen „trold“ eller „hex“ (fordœða, jfr. Œgisdr. str. 32). Disse skjeldsord betegnes såvel i G. L. 196 som i F. L. X. 35 alle som fuldrets-ord, hvorhos det sidstnævnte lovsted tilføjer, at det kun er halvrets-ord at ligne en mand ved et dyr af hankjønnet, såsom „oxe“ eller „hest“.[1] Også B. R. 31 jfr. 36 foreskriver fuldrets bod for at ligne en mand ved et dyr af hunkjønnet, såvelsom for at beskylde nogen for at have fået prygl (jfr. G. L. 211). – Men det synes af andre lovsteder klart at fremgå, at alle grovere skjeldsord og vanærende beskyldninger, lige så vel som nid, oprindelig har været fredløshedssag, og først i sednere tid efterhånden er gåede over til, på samme måde som de ringere legemsfornærmelser, at kunne afsones med fuld ret. G. L. 138 siger ligefrem, at ýki og fjølmæli lige så vel som nið med-
- ↑ F. L. V. 26 (udfyldt): Ef madr yrkir um mann lof eda löst, fjórðung vísu eða meira, nema hinn vili, s[em um var ort], þá skal hinn kveðja þings ok kveða á þingi; en hinn fœrist undan med lyrittar-eiði eða fari útlægr, ok hverr peningr fjár hans nema jarðir; taki hann fyrst rett sinn af því fé, en konungs umboðsmaðr sé fyrir því er auk er. – X. 35: Ef maðr jafnar manni vid berendi, hver sem hon er, þá er þat fullréttis-orð, ef hann skírskotar ..... En ef maðr kallar mann sannsorðinn, þá skal hann bœta hánum fullrétti. En ef maðr jafnar manni við oxa eða við hest eða við eitthvert kvikindi þesskyns, þá skal hálfrétti uppi. En ef menn mælast illa við ok óæfarst (geyast) þeir, þá skal orð orðs hefna.
