Heimskr. M. Erlingss. s. kap. 12,[1] jfr. Ol. s. helga kap. 107 og Egils s. kap. 62.
Drab på forældre, børn eller syskende betegnes i de ældste love (G. L. 164;. F. L. IV. 31) som „afsindig mands“ gjerning (óds manns víg), hvorved det dog ikke er klart, om dette er lovens virkelige forudsætning eller alene en legal fiktion. Sådant drab medførte ingen bøder, men alene tab af arveret efter den dræpte. Ifølge Gulatingsloven skulde gjerningsmanden gå til skrifte, men derefter forblive i landet og beholde sit gods; efter Frostatingsloven skulde han fare af landet og aldrig komme tilbage. Det sidstnævnte lovsted betrakter åbenbart gjerningen som forøvet i tilregnelig tilstand, da tilfældet udtrykkelig stilles i modsætning til drab forøvet i bevislig afsindighed; men det forudsættes at være udbrud af en ustyrlig heftighed, der stilles ved siden af vanvid.[2] Landflyktigheden må her, som ovf. udviklet (jfr. 1ste R. IV. S. 364), ikke forståes som virkelig fredløshed, men mere som en bortfjernelse fra skuepladsen for den ulykkelige dåd. Denne milde behandling hviler sandsynligvis på erkjendelsen af det utilrådelige for samfundet i, medens privathævnen endnu dannede grundlaget for forbrydelsens forfølgning,
- ↑ þat stendr í lögum várum ok landsrétti, at engi maðr hefir svá fyrirgert sér, at eigi heiti þat niðingsverk eða morðvíg, er menn drepast um nætr.
- ↑ G. L. 164: Nu hefir maðr óðs manns víg vegit: vegr sonr faður eða faðir son, eða bróðir bróður eða systkin eitthvert, eða vegr barn moður sína eða móðir barn sitt, þá fyrirvegr harm arfi þeim, er hann átti at taka; skal sá þann arf taka, er næstr er þá, ok heldr skal konungr take, enn hann. En hann væri í landi ok gangi til skripta ok hafi sitt alt. – F. L. IV. 31: Ef faðir verðr svá œrr, at hann drepr son sinn, eða sonr föður sinn eða bróðir bróður sinn, þá fari sá af landi útlagr ok komi aldrigi í land aptr. – – – – nema hann brjótist úr bóndum þeim, er harm var í settr fyrir sína œði.
