dør, tilføier han paa samme Side: „Olaff bleff om Vinteren i Færø“, hvilket ved Sammenligning med alle Haandskrifter af Heimskringla viser sig at være en Skriv- eller Trykfeil for „Orknø“. Det kan ikke være Tvivl om, at det færøiske sagn her har laant fra Peder Claussøn.
2. Gæsas Spaadom er tydeligvis lagt hende i Munden, efterat Bispegodset var blevet Krongods (c. 1540), og man kan vel trygt tilføie længe efter, siden endnu L. Debes havde tydelig Erkjendelse af, at dette Gods var samlet efterhaanden og fra mange Eiere.[1]
3. Aarstallet 1111 er tydeligvis hentet fra Landt eller kan ialfald kun have samme Hjemmel som hos ham; det siger sig selv, at et Sagn, der forudsætter Brugen af arabiske Tal, maa være meget modernt.
4. Miraklet med den rasende Islænder er taget lige ud af Biskop Arnes Saga og foregaar der med Islændingen Thorvald Helgessøn i en „Magnuskirke“ paa Færøerne i Aaret 1290,[2] altsaa længe før Hilarius’s Kirke blev bygget.
- ↑ Se Debes, Færoæ, S. 181.
- ↑ Biskupa sögur I. 186: á þessu sumri fór Þorvaldr í skip at nýju í Olofi Rúnólfs ábota; hafði hann næsta vetr þá atferð som aðr var frá sagt, en svá fór sigling hans, at þeir létu skip við Færeyjar en tóku allir land. Í þessi ferð hendi hann hörmulagt tilfelli, at þar áðr var hann sakir frænda ok framkvæmda ok mikilla menta öruggr ásóknarmáðr óvina guðs kristni, meðan hann hélt trúnad við sinn herra, var hann gripinn af óhreinum anda svá harðliga, at til heilagrar Magnúskirkju leiddu hann x menn firir nauðsyn ok inn í kirkju, ok er hann kom at dyrunum, varð sa hlutr, er ótrúiigr mætti þikkja, ef eigi vitað veri, um þann grun, sem heilagr Magnús, dróttinn sömu kirkju, píndist firir okki ok varð éigi til eingis Christi pistarváttr. Nu er þeir kómu með þenna mann í kirkjuna, varð hann svá ólmr í æði, at hann fell sem dauðr nidr í höndum þeim, ok þau bein, sem aðr voru sterk um eðli fram, urðu nú blant ok breísklig móti allri nattúru, lofadi hann þá lifanda guð jungfrú Maria ok Magnús kirkjudróttinn.
