Side:Herre - En Jægers Erindringer.djvu/62

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent
56


„Carl, holloi!“ lød det i samme Secund. „Det var Hans,“ raabte Carl, „han er seilet os imøde, lad Fokken gaae, vi staae Baut med ham.“ Carls Ord var neppe udtalt, før Fiskerens Baad atter foer forbi os, og han raabte med en Kraft, som kun en Sømand kan give sin Stemme: „Følg mig!“ men dette var ei let at udføre og Fiskeren var os snart af Syne. Vi laae der igjen, som vi troede, ensomme og forladte, da Hans paany som en Maage skar os forbi og raabte: „Klar til at vende! Kobbernaglen ret forud!“ Dette var os nok. Vi vidste at Skjæret laae vesten for Næsodden, og at det nu, da vor Baad havde vendt, maatte ligge sydvest for os.

Noget over Midnat løiede Stormen en Smule af. Lynilden gik sjeldnere og Tordenen hørtes mere fjern. Hvert Øieblik foer Hans forbi og raabte til os. Han var vor Ledestjerne i denne Nat; uden ham havde vi rimeligviis snart været stumme som Fiskene. Men iland kunde vi ikke komme, før Morgenen kastede sin første Lysning over Fjorden; thi Søen var for oprørt; men vi vare bjergede nu, og krydsede Slag i Slag paa Hans’s Comando. Det var endnu ganske mørkt, da Fiskerens Raab: „Gaae Baut og hold østlig!“ naaede til os, men vi havde ikke gjort to Slag i denne Cours, før det graanede over Aasene. Aldrig har jeg med saadan Glæde som da hilset Daggryet.

Jeg havde besluttet at iagttage Carl og Marie saa nøie som muligt. Da derfor Carl, strax efterat vi vare landede,