Side:Hans E. Kinck - Italienere.djvu/22

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Det var hid, jeg vilde med dette brev. Jeg vilde fremvise, hvor racefølelsen er uovervindelig stærk i Norditalien, – hvor italienerne dog føler sig i modsætning til tyskerne. Jeg mener ikke her at ha ført noget bevis for Norditaliens fremtid; racefølelse alene redder intet folk. Men den er dog den vigtigste indre betingelse for at bestaa, ligesom for den enkelte hans selvfølelse. Derfor drog jeg den frem.

Giuseppe Giusti, deres store revolutionslyriker fra 40-aarene, har git det adækvat udtryk av blivende værd i det uforlignelige digt Il delenda Cartago, som aander slik foragt, som er saa fyldt av ætsende racefølelse, med den grætne slut:

Vogliam, tutti quanti siamo,
L’Italia, Italia, e non vogliam Tedeschi.
Vogliam pagar di borsa e di cervello,
E non vogliam Tedeschi: arividello!

Det er ingen stolt udfordring til en lige stillet; det er bare en simpel udkastningsakt av paatrængende, som ikke har levemaade til at gaa selv. Et av de haanligste digte jeg kender.

Deres racefølelse er i orden ligeoverfor tyskerne. Det er tyskerne, som har Adige-dalen, Triest, Fiume – hele «Italia irredenta» (uigenløste).