Side:Hans E. Kinck - Italienere.djvu/186

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

av det, som er folkets mystik; for ogsaa paa bunden av den klare latinske race er der mystik, – og her har kulturen ialfald ikke forflygtiget den. Man kommer i steden til at tænke paa den talrige skare av elendige snobber, som Italiens moderne kunst og digtning har at fremvise, turist-snobber, hvis eneste maal er at træffe det gængse turist-idol og faa varerne solgt.

De som bor her, det er bønder fra Sabinerne og Abruzzerne, som har en 7-maanedlig kontrakt med forpagterne eller agenterne – caporali, som de kaldes her. Hele familjen tas i sold. Og betingelserne er just ikke gunstige.

De faar altsaa et stykke jord at dyrke. Men først maa der bygges hytte, eller den som forgængeren hadde, maa repareres. Bonden maa straks til at laane av caporalen til køb af træværk og lignende; han betaler 10 procent rente, og det regnes av paa det indhøstede. Naar bonden reiser fra teigen, mister han al ret til skuret.

Formen for selve forpagtningen er den saakaldte a terzeria, ɔ: en tredje-del gaar til eieren for hvert dyrket stykke, de to tredje-dele til bonden. Det høres jo ikke som værst. Men av disse to tredje-dele igen maa han betale en fjerde-part til agenten, saa en del til caporaletto – en «mindre mellemmand, saa det saakaldte guardiania til eiendommens opsynsmand, end-