Side:Hans E. Kinck - Italienere.djvu/17

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

vegne; men det hjalp ikke. Pladsen var ikke markeret, svarte «master».

– Jo! – hans koffert stod under bænken. – Ja; men vil man markere sin plads, maa den sættes op paa bænken! – De skrek. De svor. – «Anarchicciuolo!» (fille anarkist) – ropte min genbo; han blev saa sint, at han glemte vinduet og spytted lige i ruden. – Man samled sig til; men tog ikke parti, – bare nød det som et skuespil. Konduktøren begyndte at spasere op og ned derude, vel for at passe, at knivene ikke kom op. Og da de hadde faat rase ud, reiste «master» sig og avstod sin røvede plads uden et ord.

Der var i det hele tre trætter om pladsen. Naar jeg husker mig om, saa var der stilt bare to gange i kupéen. Den ene gang var, da en jæger kom ind med et stort knippe fasaner. Det var ikke av beundring for jægeren; det var, fordi de i dette vakre fugleknippe saa følgen av det rammende skud, saa død. Der laa sydlandsk blodtørst i denne stilhed, en slags mættelse. Og jeg hørte en av dem svælged.

Den anden gang var, da jeg tog op Fredrikshalds fyrstikker; de hadde ikke set den sort. Men én hjalp dem over forundringen og fortalte, det var av den sort som ikke lar sig tænde paa stenmuren.