Side:Hans E. Kinck - En penneknegt.djvu/39

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

foresvævet den det som Rembrandt’s intime kunst skapte paa nordisk grund, saa skedde der det, at just det enkelte menneske langsomt blev borte, sluktes i de vældige rumforhold og de store fagter, likesaa grundig som individet i middelalderens mørketid. Den opnaadde at sprænge antiken med attityder og gester. Den kom i grunden tilslut bare til at præstere bevægelse bort fra det trange. Ifølge italiensk folkenaturel blev det intime det intense. Det blev intens bevægelse. Men bevægelsen igjen blev fart, jag. Og det var vel ogsaa det de mer praktisk anlagte skjønaander følte, naar saa mange av dem opgav den ideelle higen og vendte sig til arkitektur, hvor de jo ved terræng-forhold atter fik velgjørende realiteter under næverne og desuten holdtes i tømme inden bestillingens ramme. – Jeg mener at dette tragiske for Italiens vedkommende til syvende og sidst har en dyp, indre aarsak: det folk manglet egen middelalder; deres middelalder var noget av en lakune; ovenpaa romersk oldtid, hvis rester sivet simpelthen sporløst væk paa grund av keisertidens vetløse race-blanding og derav følgende degeneration, gik middelalderens aarhundreder væsentlig med til en biologisk akt, den paa de uensartede elementer at lage et nyt folk, hvorav en ny gemyts-eiendommelighed skulde opstaa. Ingen særegen, frodig folkesjæl hadde ytret sig i en fælles holdning, eller ridset sit ansigt op,