Side:Hans E. Kinck - En penneknegt.djvu/36

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Men man ser middelalderens indsats næsten tydeligst i egenheder ved stilen og de rent ydre virkemidler. Det er nemlig ved retninger i aandslivet tit som ved en politisk forfølgelse: for at skaffe eksakt bevis er man nødt til at fæste sig ved bagatellen, som har det ved sig at den kan bevises, – mens hovedstrømningen og det væsentlige ofte bare kan bli gjenstand for intuitiv tilegnelse, og altsaa for gjendrivelse, eftersom den avhænger av hvilke splinter man har faat i sit øie. Her blir jeg derfor nødt til at nævne uvæsentligheder som ordspillene og de stilistiske snurrepiperier, født av den samme middelaldersaand som i vor fjerne oldtid skapte eventyrenes gaate-kampe og skaldeversenes rebus-lignende kjenninger, – sprunget ut av den selvsamme hjerne-celle, som skolastiken la beslag paa hos de lærde. En art fantasivirksomhet, som i hyrde-digtningen, sin samtids trubadur-poesi, levet videre under navne som marinisme, gongorisme, eufuisme, og som endnu den dag idag ikke er saa ganske fri for at logre utenfor digtningens dør under navn av calembourg og brander eller som sproglige pudsigheder, hvormed man forstaar vid, efterdi man i sprog ser nips; vi vet jo desuten alle at den kan gneldre lyslevende i veiret naarsomhelst paa et folkemøte, hvor man maalbinder med «gode svar», som det heter, men som intet har med det væsentlige og saken at gjøre, – ganske