Side:Halvhundrede Digte.djvu/145

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

Til Fjeldet flyttedes Kirkens Klokke,
og rørtes paa sjette Nat,
og Bygdens Folk i spredede Flokke
søgte den Tabte i Ur og Krat.

Til Slutning blev mod en Klippehal
en søgende Skare ført;
thi der lød Spil med et Tonefald,
hvis Mage var aldrig hørt.
Paa mosdækt Sten sad Harald den lille,
med Gigen til Kinden lagt,
og traadte Takt, og vedblev at spille,
til Mængden førte ham bort med Magt.

Og siden har han vandret omkring
i alle de lange Aar,
og øvet de mange kunstige Ting
paa Fjeld og i Bondens Gaard.
Der siges i Dalene allevegne,
hvor Harald ved Arnen sad:
„Huldren har tryllet Harald fra Reine,
Harald fra Reine er aldrig glad.“