Denne siden er korrekturlest
lyfta og bera og stjorna og stella og laga aat andre.
Godt er det daa, ho er van med det, at Vegarne aldri
verta for tunge, at Natt og Dag er eins fyre henne,
aldri eit Arbeid for ringt, og Naalerne aldri for granne,
at ho kann gløyma seg sjølv og berre liva fyr andre!
For som Moder, mi Sann, ho treng baade Dugen og Dygdi,
Sogbarnet vekkjer med Skrik den sjuke og krev nog sitt Nøgje,
Umsuti legst til den veike attaat Mødor og Verkjer.
Tjuge Menner isaman bar ikkje Byrder som desse,
skal ikkje gjera det helder; men takksamt skal dei skyna paa det.«
Godt er det daa, ho er van med det, at Vegarne aldri
verta for tunge, at Natt og Dag er eins fyre henne,
aldri eit Arbeid for ringt, og Naalerne aldri for granne,
at ho kann gløyma seg sjølv og berre liva fyr andre!
For som Moder, mi Sann, ho treng baade Dugen og Dygdi,
Sogbarnet vekkjer med Skrik den sjuke og krev nog sitt Nøgje,
Umsuti legst til den veike attaat Mødor og Verkjer.
Tjuge Menner isaman bar ikkje Byrder som desse,
skal ikkje gjera det helder; men takksamt skal dei skyna paa det.«
Soleides sa' ho og var med sin tagalle Fylgjesvein komi
fram gjenom Hagen og inn aat Laaven, der Moderi laag med
Veslegut, der var dei og, dei fagre Døtterne, ho fraa
Ulukka bergad', dei var no endaa Borni aa kalla.
Baae gingo dei inn; og hit fraa den motsette Sida
gamle Domaren kom, tvo Smaaborn han leidde i Handi.
Stakars Moderi hadde ankat so saart fyre desse,
trutt dei var burtkomne reint, no kom dei so fjaage og sprungo
burt aat ovglade Moderi, helsad' paa henne og saag paa
Veslebror, ukjend og ny; jau, det skulde verta ei Leika!
sprang so imot Dorothea og helsad' og heldt seg aat henne,
Mat vil dei hava og Frukt, men fyrst vil dei hava aa drikka.
Ho sende Vatnet ikringum. Smaaborni Losten sin drukko,
Sengjarkona ho drakk, og Døtterne, Domaren ogso.
Alle fekk svala seg daa, og dei lovad' det ovgode Vatnet,
friskt og isurt paa Smak, ein helsesam Drykk fyre alle.
fram gjenom Hagen og inn aat Laaven, der Moderi laag med
Veslegut, der var dei og, dei fagre Døtterne, ho fraa
Ulukka bergad', dei var no endaa Borni aa kalla.
Baae gingo dei inn; og hit fraa den motsette Sida
gamle Domaren kom, tvo Smaaborn han leidde i Handi.
Stakars Moderi hadde ankat so saart fyre desse,
trutt dei var burtkomne reint, no kom dei so fjaage og sprungo
burt aat ovglade Moderi, helsad' paa henne og saag paa
Veslebror, ukjend og ny; jau, det skulde verta ei Leika!
sprang so imot Dorothea og helsad' og heldt seg aat henne,
Mat vil dei hava og Frukt, men fyrst vil dei hava aa drikka.
Ho sende Vatnet ikringum. Smaaborni Losten sin drukko,
Sengjarkona ho drakk, og Døtterne, Domaren ogso.
Alle fekk svala seg daa, og dei lovad' det ovgode Vatnet,
friskt og isurt paa Smak, ein helsesam Drykk fyre alle.
