Side:Gerhard Gran - Norsk aandsliv i hundrede aar 3.djvu/96

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
90

Den som elsker, viker ikke tilbake hverken for familiehensyn eller pengesorger. Det viste sig ogsaa med Welhaven, da han møtte den rigtige; ogsaa den gang gjorde familien vanskeligheter, og i hans sociale og økonomiske utsigter var ikke blit bedre; men det holdt ham ikke tilbake.

Men Camilla var ikke den rigtige, han elsket hende ikke; det er forklaringen og hendes livs tragedie.

Welhaven var æstetiker og artist, hun hadde med éngang virket betagende paa hans skjønhetssans; han saa hende stadig for sig, som han hadde set hende i digtet, dengang

{{{1}}}

Hun inspirerte hans digtning, — han var naturligvis ikke ufølsom for det unge hete hjerte, som — trods al skyhet og blufærdighet — dog slog ham saa utvetydig heftig imøte, og han var taknemmelig for den intuitive forstaaelse hun skjænket ham, og som han ikke var forvænnet med. Han var idethele i høieste grad interessert, — psykologisk optat av at trænge ind i hendes væsens gaade.

I de breve, som av hendes søn er fremlagt for offentligheten, ser vi hvorledes han atter og atter drages mot hende, men aldrig over et visst punkt, han nærmer sig i ord som maatte bringe