Side:Gerhard Gran - Norsk aandsliv i hundrede aar 3.djvu/87

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
81

elsket sin søn og var enig med ham i det meste, og skjønt Henrik saa op til faren i sønlig ærbødighet, saa stod allikevel barometret ofte paa orkan hvor de vældige kræfter fik utløsning. Camilla følte sig knuget mellem disse sterke mandfolk og undrer sig i sin selvbiografi over at hun ikke blev maset sønder og sammen. Hendes mor, fru Alette, kunde kun være hende til liten hjælp; hun var en sjelden fin og elskværdig kvinde og synes at ha hat kunstneriske anlæg; men nogen karakter var hun neppe, og hun var sin mand og sine begavede barn underlegen i intelligens. Hun var en kjærlig mor, og Camilla var oprigtig glad i hende; men til nogen dypere intimitet kom det aldrig mellem mor og datter.

Saa flygtet hun da gjerne fra de larmende stuer op paa sit værelse hvor hun hengav sig til læsning eller til sine egne tanker, — eller endnu oftere — ut i naturen, vandret langs Andelvens bredder, — omkring mellem de bølgende bakker, kjendte hver utsigt, hvert træ, hvert veir, hver belysning, hver stemning, fordypet sig i denne alvorlige deilige natur og fik den i tale og avlokket den hemmeligheter den ikke betrodde til andre.

Camilla var — som hele slegten — i høieste grad mottagelig for indtryk, yderst følsom for støt fra utenverden, saarbar for enhver ukjærlighet, for den mindste krænkelse, — tynd hud, en mimosa kalder hun sig av og til, — av naturen dømt til megen smerte. Men under den tynde hud rullet et kraftig blod, en heftig vitalitet reagerte vold-