Side:Gerhard Gran - Norsk aandsliv i hundrede aar 3.djvu/110

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
104

sitter og ør sig flid likeoverfor hverandre, at de kappes i aandrighet; der er mange flere smukke citater end nødvendig, skjønne eventyr som tolkes symbolsk, drømme som fortælles vidløftig og tydes med dypsindighet og som jeg har en mistanke om at de av og til slet ikke har været drømt. Men løfter vi paa dette — efter vor smak altfor dekorative — drapperi, finder vi overalt to levende sjæle, to sjeldent rike, klokt dømmende, varmt følende, noble og ophøiede menneskenaturer.

Navnlig er det indtryk man faar av Collett i allerhøieste grad tiltalende.

Collett var ikke en saa betydelig mand som Welhaven, hverken som personlighet eller begavelse — hverken i det ydre eller i det indre, eiet ikke hans fortrollende skjønhet, ikke hans væsens magt og allermindst det dæmoniske som flere av de samtidige taler om hos Welhaven. — Til gjengjæld besad han en større karakterens noblesse end Welhaven, hvis mere sammensatte natur var opblandet med mindre ædle egenskaper, og han var ganske fri for det element av grumhet som man ikke helt kan frikjende Welhaven for. De var begge to kritiske naturer, og Welhaven var ogsaa i sin kritik og sin satire den sterkeste og originaleste, men Colletts kritik var positivere og frugtbarere, han var fri for det stænk av haan som var saa fremtrædende hos Welhaven, og som altfor ofte skaffet ham en rent sportsmæssig glæde i at saare; Welhaven hadde en uædel tilbøielighet til at vælge sig en syndebuk til at hamre løs paa,