Side:Gerhard Gran - Norsk aandsliv i hundrede aar 3.djvu/104

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
98


Hvorledes det forholdt sig med Camillas hamburgerforlovelse, vet jeg ikke mere om end hvad Alf Collett har oplyst, at «det var en ganske kortvarig forbindelse med en svensk diplomat». Hvad der førte ind i det, om det var ungdommelig tankeløshet eller hjertens fortvilelse, og hvad der voldte det hurtige brudd, om Welhavens brev her hadde nogen betydning — det maa jeg la staa hen. Noget spor i hendes liv eller hendes forfatterskap har denne episode ikke efterlatt.

Ellers ser det ut som om hendes livsaander virkelig var vaaknet i Hamburg; det er ikke netop det indtryk man faar av et langt brev hun sendte Welhaven derfra; men i en skisse («Otte dage i Hamburg») hun et par maaneder efter sin hjemkomst skrev i et haandskrevet venindeblad, møter vi hende som en aandsinteressert, livsfrisk, munter og kanske ikke helt ukoket ung pike. Glanspunktet i opholdet var de sidste uker, da hun møtte den ungtyske digter Theodor Mundt. Han synes at ha været helt betat av den «nordische Sylphide», og hun var heller ikke ufølsom for hans «dybe stille hyldest, der mindst mærkes af andre og netop derfor bliver saa farlig». Hendes væsen skjøt «blomster under disse otte dages sol», fortæller hun; men da hun merket at den unge poet mente det alvorlig, stivnet det pludselig i hende. «Jeg blev kold, og kold tog jeg afsked. Jeg var saa vant til at martyrisere al følelse, at jeg troede det skulde saa være.»

Den livsglæde hun hadde gjenerobret i Ham-