Denne siden er godkjent
Ho likar Soli paa skrukne Kinn,
ho Mor;
ho likar Havgùla sval og linn,
ho Mor.
Aa var eg Havgùla frisk og fri,
eg skulde svala mi heile Tid
um ho Mor.
Men Gikt ho fær, som i Ryggen flyg,
ho Mor,
naar Vinden kald gjenom Kjøken syg,
ho Mor,
Aa var eg Døri gamal og fæl,
eg tett meg stengde og livde vel
um ho Mor.
*
Eg veit so vel kva ho tenkjer paa,
ho Mor,
naar der ved Gruva ho mødd maa staa,
ho Mor.
So tidt ho gløymer sitt Træl og Mas
og stirer ut gjenom Kjøkenglas, —
gjer ho Mor.
