Sótter hadde herja Grenderne.
Lik hadde fare paa alle Vegar; Hus
og Ætter var døydde ut. Og dei som
etter var, gjekk og venta paa aa fara
same Ferdi. Dei flokka seg um
Prestar og Lærarar go song og bad og
budde seg til Daude og Dom. Glade
Gutar og harde Hausar som i gamle
Dagar saag eg ikkje. Alle sukka:
berre me kunde døy vèl.
Eg gjekk sjølv med Dauden i Bringa; men endaa kunde eg harmast, naar eg høyrde ungt Folk sutra so. Eg sagde: De skulde helder tenkja paa aa leva vèl. Og eg lét dei høyra mi Meining um all Raadløysa og Armdsdomen eg saag, og nekkte dei, fordi dei gav seg yvi og lét Farsótti raa seg.
Daa saag dei paa meg fraa Sida og sagde: «du er vel ikkje Bror hans Paal i Kvernhusheidi for ingenting.»
«Korleis daa?» sagde eg.
«Han tala og so høgt um aa leva vèl. Men rett som det var fekk han
