Side:Frelsaren.djvu/5

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


Me hadde ſoleides Orſak til at ottaſt, me hadde Orſak til at vera uglade, fyrr Frelſaren kom, alle ſaman; men fraa den Dagen, at Engelen ſteig ned til Jordi med den Bod, at no var Frelſaren fødd, fraa den Dagen hava me Orſak til at vera glade, og det ſtorlega glade. Denne Dagen, Joladagen, ſom me kalla honom, ſtend ſoleides ſom Merkedagen fyre heile Mannaætti. Kring honom ſviv heile Mannaheimen ſom Stjernorna kring Soli. Fyrr Himmelljoſet var kveikt i Stallen i Betlehem, ſveiv heile Verdi i Myrkr. Mannatankarne ragad ſom drukne Mannen og trivlad ſeg fram ſom gjenom ei myrk Gong og vilde finna fram til Ljoſet, men dei fann det inkje. Dei visſte, det galdt um at finna Ljoſet, men dei fann inkje Ljoſet. Og Ætt paa Ætt gjekk i Gravi, den eine ſteig upp paa Akſlerna til hi og kagad ſom Sjomannen etter Land men ſaag inkje meir enn det ſtore, tome Rom. Heidningarne kveikte ſeg Ljos med ſine eigne Tankar og ſkapte ſeg Gudebilæte, ſom dei tilbad med dette Ljos, men Ljoſet ſlokknad det eine etter det andre, og Budebilæti ramlad ned og ſlo ſeg ſjølve iſund. Berre Jødafolket ſat fyrt og ventad, likſom Mannen, ſom ſtirer mot Auſt etter Dagen, naar han er faren vill paa Viddi. Gud hadde ſjølv ſnutt Augo deira paa rette Leid, ſo ſat dei og ſtirte paa Voni i mange, mange hundrad Aar, men dei ſaag inkje Ljoſet. Daa let Engelrøyſti: „otteſt inkje! for i Dag er det i Davids Stad født dykker ein Frelſar, ſom er Kriſtus, Herren;“ og ſom Eldingen kløyver Skyi og gjerer Natt til Dag, ſoleides vardt dei kløyvde alle dei Skyerna,