Det er eit myrkt Blad av vaar Sagabok, eg her syner fram.
Det er den Tidi, daa Danskehatet heruppe var mest livande, og
Grunvollen vardt lagd til det Svenskehat, som endaa i mangt og
myket sit atter i Folket vaart. Det kunde synast underlegt at
velja nettupp denne Tidi til Emne, no daa det gjeld um at samla
Brødrafolki i Venskap, og eg veit helder inkje rett, kvifyre dette
Emne nettupp baud seg fram og kravde Skapnad. So faarlegt
er det vel inkje. Skandinavtanken heve no grott fo pass fast her,
og dei try Frendefolk hava funnet kvarandre andlegt i so myket,
det inkje kann skada midt i Gleda at sjaa attende paa gamall
Urett og Synd. Og sant er det og, at denne Tidi fyre meg heve
ei underleg Dragkraft. Kannhenda er det det halvmyrke, løyndomsfulle, som dreg. For Dansketidi i dei fyrste Aarhundrad er
som at sjaa utyver ei Bygd sveipt i Nattmyrker. Ljoset skin fraa
ein og annan Garden og lokkar Ferdamannen til at setja seg
innmed Peisvarmen. Elder det er som at koma inn i ein stor
forgrodd Skog. Her er so stilt, so einslegt, du veit inkje, kvat
som ventar bak næste Tre. Du gjeng lydande, ljosnande Steg
fyre Steg fram igjenom. Du høyrer ein Fuglelokk, ein Byrsesmell, ein Los langt burte; du ser ein liten Blome, ein sundbroten Runestein med Føterne dine. Alt som bur i Menneskja, baade
godt og vondt, fær veksa villt i denne Tid. Her er inkje Skular,
inkje Lærarar at kalla fyre. Store Tankar verd kastade inn paa
Landet men berre som Dragsud; dei glida attende, dei koma ster-
Side:Fraa Dansketidi.djvu/3
Denne siden er korrekturlest