— Ikkj da slag.
— Enn på føt’n?
— Di e både tør å go.
— Da skal e våg, sa han tvilande.
— Trur du ikkj me så kom å kjenn, svara ho. Han syntest atter at ho lo så ertande og innfeitt, viss på at det ikkje var så pass mannsmot i han at han torde.
— E tek de på ore, sa han. Og skreva i det same framover lihlromet. Han sette seg på heten rett imot henne, bøygde seg og tok kringom leggen hennar nedmed skoen. Først. Men handa gleid liksom uviljes lenger oppetter. Han kjende kor leggen runda seg og vaks under den stramme hosen, som var litegrand våtsiggen nede men tørr lenger oppe.
Med’ han sat slik og let runde leggen verme, kom han atter til å tenkje på det som han Johan hadde kytt av, og det som ho hadde erta han for. Kjenslebranden auka så det svimra for auga. Han let handa gli endå lenger opp og kleip til, så ho skvatt opp og kvein.
— E du galen!
— Ikkj rekti.
— Va e ikkj tørr, kanskje?
— E veit ikkj. Du sat ikkj still. Due vesst våtar på anner foten, på den sia du ha dri juksa.
Han rette handa fram etter andre foten hennar. Men no synte det seg at ho ikkje var så dristig som ho hadde tala, eller som han var på
