Side:Forsberg,Ingvald-Moglunten-1919.djvu/107

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

va mykj du tenkt på bjørken nu du ha fått skjøyt; e tenkt du ha sagt farvel med alt på lanne, fekk ho seg til å seie.

— Trudde du da? Du ha forrekna de då, så kvinnfolkan jamt gjer, skjemta han.

— Kann henn. Ho vart så alvorsam.

Han tagde ei stund. Spurde så:

— E da sant du skal stryk ifrå oss?

Han hadde sett seg ved sida hennar og sat og grov med eine handa nedi lynget.

— E må vel da; e så mange anner, svara ho. — E har vel godt a å kom litegrann ut.

— Du vel ikkj ver me oss på skøyta? Vi har ein mann før lit.

Han skjemta framleis. Og ho likte ikkje at han var så lystig og lettliva.

— Du må vesst høyr de om etter beir mannskap.

— Ja tru da. Enn nå e ikkj veit nokken beir å finn. — — — —

Ho måtte sjå på han. Munnen lo, men ho syntest merke slik ein underleg havtung klang i mælet. Han var ikkje god å bli klok på.

Men aldri hadde ho visst han var så ven som no han låg der slengd i lynget, tett ved henne.

Han såg så mandig ut; nakken var brun og brei, og det svartna av mjukt skjegg kring den sterke munnen.

Ho skalv smått og kjende seg så veik.

— Da e sant, e ha vesst gløymt å gratuler de