va mykj du tenkt på bjørken nu du ha fått skjøyt; e tenkt du ha sagt farvel med alt på lanne, fekk ho seg til å seie.
— Trudde du da? Du ha forrekna de då, så kvinnfolkan jamt gjer, skjemta han.
— Kann henn. Ho vart så alvorsam.
Han tagde ei stund. Spurde så:
— E da sant du skal stryk ifrå oss?
Han hadde sett seg ved sida hennar og sat og grov med eine handa nedi lynget.
— E må vel da; e så mange anner, svara ho. — E har vel godt a å kom litegrann ut.
— Du vel ikkj ver me oss på skøyta? Vi har ein mann før lit.
Han skjemta framleis. Og ho likte ikkje at han var så lystig og lettliva.
— Du må vesst høyr de om etter beir mannskap.
— Ja tru da. Enn nå e ikkj veit nokken beir å finn. — — — —
Ho måtte sjå på han. Munnen lo, men ho syntest merke slik ein underleg havtung klang i mælet. Han var ikkje god å bli klok på.
Men aldri hadde ho visst han var så ven som no han låg der slengd i lynget, tett ved henne.
Han såg så mandig ut; nakken var brun og brei, og det svartna av mjukt skjegg kring den sterke munnen.
Ho skalv smått og kjende seg så veik.
— Da e sant, e ha vesst gløymt å gratuler de