Side:Eventyr.djvu/125

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


å skrape,» sa han. Den andre tok takka: «for når jeg låner bort takka, får jeg alltid en smakelefse,» sa han. Men den yngste, han hadde ikke noe å velge imellem; vilde han ha noe, så måtte det bli katta. «Om jeg låner bort katta, så får jeg ikke noe for henne jeg,» sa han; «får katta en melkeskvett, så vil hun ha den sjøl. Men jeg får ta henne med likevel; det er synd hun skal gå her og sette til.»

Så drog brødrene ut i verden for å friste lykken, og hver tok sin vei.

Men da den yngste hadde gått en stund, sa katta: «Du skal nok få like for det du ikke vilde jeg skulde bli igjen i den gamle stua og sette til. Nå skal jeg gå bort i skogen jeg, og få fatt på noen rare dyr; så skal du gå op på kongsgården som du ser der borte, og si at du kommer nok med en liten sending til kongen. Når han så spør hvem den er fra, skal du si den er fra han Herreper.»

Ja, Per hadde ikke ventet lenge, så kom katta med et reinsdyr fra skogen; hun hadde fløiet op i hodet på reinsdyret og satt sig mellem hornene på det. «Går du ikke like til kongsgården, så klorer jeg ut øinene på dig,» sa hun, og så torde ikke reinsdyret annet.

Da nå Per kom til kongsgården, gikk han inn på kjøkkenet med reinsdyret og sa: «Jeg kommer nok med en liten sending til kongen jeg, om han ikke vil forsmå den.»

Kongen kom ut på kjøkkenet, og da han så det store gilde reinsdyret blev han vel glad. «Men kjære min venn! hvem er det som sender mig så gjæv en sending da?» sa kongen.

«Å, den kommer nok fra han Herreper,» sa gutten.