fôr den tanken gjennem hodet på ham å slå Scrooge til gulvet med den, holde ham fast og rope på folk ute i gården om hjelp og en spennetrøie.
«Gledelig jul, Bob!» sa Scrooge; han var så alvorlig at det var uråd å misforstå ham da han klappet ham på ryggen. «En gledeligere jul, gode venn, enn jeg har gitt Dem i så mange år! Jeg vil legge på lønnen Deres, og forsøke å hjelpe den kjempende familien Deres, og vi vil drøfte affærene Deres i eftermiddag den dag i dag over en julebolle med rykende bisp, Bob! Tend op i ilden, kjøp en ny kullskuffel før De setter prikk over en eneste i til, Bob Cratchit!»
Scrooge holdt mer enn sitt ord. Han gjorde alt det, og uendelig meget mer; han var en annen far for Vesle-Tim, som ikke dødde. Han blev så god en venn, så god en herre, så god en mann som den gode gamle byen visste om, eller hvilken som helst annen god gammel by eller bygd i den gode gamle verden. Noen mennesker lo da de så omskiftet hos ham; men han lot dem bare le, og brydde sig lite om dem; for han var vis nok til å vite at det aldri hendte noe som varslet godt for denne kloden, uten det var noen som lo sig fordervet til det, sånn til å begynne med; han visste at sånne mennesker vilde være blinde i alle høve, og så tenkte han det var likeså bra de skrukket øinene inn i flir, som de skulde få sykdommen i mindre tiltrekkende former. Hans egen hug lo; og det var fullstendig nok for ham.
Han hadde ikke flere oplevelser med ånder, men levde efter totalavholdenhetens grunnsetning hele tiden senere; og det blev alltid sagt om ham, at han forstod sig på å feire julen godt, om det i det hele fantes noe levende menneske som hadde forstand på det. Måtte dette med sannhet bli sagt om oss, og om hver enkelt av oss! Og så, som Vesle-Tim sa: Gud velsigne oss, hver i sær av oss!
