«Kjenner du fjærfeforretningen borti næste gaten, på hjørnet?» spurte Scrooge.
«Jeg håper jeg det gjør,» svarte gutten.
«Klok gutt, klok gutt!» sa Scrooge. «Et særsyn til gutt! Vet du om de har solgt premie-kalkunen som hang i vinduet der? — Ikke den vesle premiekalkunen, men den store?»
«Hvad, den som var så stor som mig?» svarte gutten.
«Prektig gutt!» sa Scrooge. «Rent en fornøielse å tale med ham. Ja, bukkekillingen min!»
«Den henger der ennu,» svarte gutten.
«Gjør den?» sa Scrooge. «Gå og kjøp den!»
«Jo, jeg sa smør, jeg!» ropte gutten.
«Nei, nei,» sa Scrooge, «det er alvoret mitt. Gå og kjøp den, og be dem bringe den hit, så jeg får gitt dem ordre hvor de skal bære den. Kom tilbake med visergutten, og jeg skal gi dig en shilling. Kom tilbake med ham på mindre enn fem minutter, og jeg skal gi dig to shilling!»
Gutten av gårde som han var skutt ut. Den mann skulde hatt en stø hånd på avtrekkeren som kunde ha fått et skudd til å gå av halvt så fort.
«Jeg sender den hjem til Bob Cratchit,» hvisket Scrooge, han gned sig i hendene og revnet av latter. «Han får aldri vite hvem det er som sender den. Den er dobbelt så stor som Vesle-Tim. Joe Miller har aldri funnet på sånn spøk som det vil bli å sende den til Bob!»
Den hånden han skrev adressen med var ikke helt stø; men skrev den gjorde han, på en eller annen måte, og gikk ned og åpnet gatedøren, og var rede til å ta imot visergutten fra fjærfeforretningen. Mens han stod der og ventet, kom han til å se på dørhammeren.
«Den skal jeg holde av så lenge jeg lever!» sa Scrooge og klappet den med hånden. «Jeg har knapt sett den før. For et ærlig uttrykk den har i fjeset! Det er en vidunderlig dørhammer! — Her kommer kalkunen! Hallo! Hurra! God dag! Gledelig jul!»
Det var en kalkun! Den kunde aldri ha orket å stå på benene, den fuglen. Den vilde ha knekket dem tvers av på et minutt, som seglvoks-stenger.
