«dersom du fikk se ham og tale med ham. Det skulde ikke forbause mig det slag — merk dere hvad jeg sier! — om han fant en bedre post til Peter.»
«Hør bare det du, Peter!» sa mrs. Cratchit.
«Og da,» ropte den ene av pikene, «da kommer Peter til å slå lag med noen og ta til for sig selv.»
Å, vås med dere!» svarte Peter, og lo fornøid.
«Det er like trolig som at det ikke skjer,» sa Bob, «en vakker dag; men det er rikelig med tid til det, kjære. Men hvordan og når vi skilles fra hverandre, vet jeg visst at ingen av oss glemmer stakkars Vesle-Tim — gjør vi vel! — dette første farvel blandt oss!»
«Aldri, far!» ropte de alle.
«Og jeg vet, kjære dere, at når vi minnes hvor tålmodig og hvor blid han var, enda han var et lite, lite barn, så kan vi aldri komme i strid med hverandre, og glemme stakkars Vesle-Tim når vi gjør det.»
«Nei, aldri, far!» ropte de igjen, alle sammen.
«Jeg er meget lykkelig,» sa Bob; «jeg er meget lykkelig!»
Mrs. Cratchit kysste ham, døtrene hans kysste ham, de to små Cratchit'ene kysste ham, og Peter og han trykte hverandres hender. Du Vesle-Tims ånd, ditt barnlige vesen var fra Gud!
«Ånd,» sa Scrooge, «det er noe som lar mig vite at avskjedsstunden vår er nær. Jeg vet det, men jeg vet ikke hvordan. Si mig, hvad mann var det vi så ligge der død?»
Ånden til julen som skulde komme, førte ham, som før — men på en annen tid, syntes han; i virkeligheten tyktes det ikke være noen orden i disse siste synene, utover det at de alle hørte til fremtiden — til de steder der forretningsmenn holdt til; men den viste aldri frem ham selv. Sant å si heftet ikke ånden sig med noen ting, men fôr strake veien frem, til Scrooge bad ham dryge litt.
«Denne gården,» sa Scrooge, «som vi nu farer så hurtig igjennem, er stedet der jeg driver yrket mitt, og drevet det i lang tid. Jeg ser huset. La mig se hvad jeg kommer til å bli i dager som kommer!»
