«Han er bortom all mildning nu,» sa mannen hennes. «Han er død.»
Hun var en blid og tålmodig skapning, dersom ansiktet hennes talte sant; men hun var takknemlig i sitt stille sinn da hun hørte det, og hun sa det også, med foldede hender. Hun bad om tilgivelse i næste øieblikk og var svært lei sig; men det første var det som rørte sig i hjertet hennes.
«Det den halvdrukne kjerringen jeg fortalte dig om i går kveld, sa da jeg forsøkte å treffe ham og be om en ukes henstand, det jeg tenkte helst var et tomt påskudd for å undgå mig, viser sig å ha vært helt sant. Han var ikke bare meget syk, han var døende da.»
«Hvem kommer gjelden vår til å bli overført til nu?»
«Det vet jeg ikke. Men før den tid vil vi ha pengene ferdig; og om vi ikke har det, skulde det være et svært skjebnens trekk å finne så nådeløs en kreditor i arvingen hans. I natt kan vi sove med lett hug, Caroline!»
Ja. Så meget de forsøkte dempe det, hugen deres var lettere. Ansiktene til barna, som tidde og flokket sig rundt dem for å høre det de så lite forstod, var muntrere; og det var et lykkeligere hjem fordi denne mannen var død! Den eneste sinnsbevegelsen ånden kunde vise ham ved denne hendingen, var glede.
«La mig se det finnes ømme følelser knyttet til et dødsfall,» sa Scrooge; «ellers, ånd, vil det mørke rummet vi just forlot, alltid følge mig.»
Ånden førte ham gjennem ymse gater som var kjenslige for fotstegene hans; og mens de vandret frem, så Scrooge både hit og dit for å finne sig selv; men han var ikke å se noen steder. De gikk inn i huset til stakkars Bob Cratchit, den boligen han hadde besøkt før; der fant han moren og barna sittende rundt ilden.
Stille; svært stille. De ståkende små Cratchit'ene holdt sig stille som statuer i kroken sin; de satt og så på Peter som hadde en bok fremfor sig. Moren og døtrene holdt på med sytøiet sitt. Men sant og visst, svært stille var de!
«Og han tok et barn og stilte det midt blandt dem.»
Hvor hadde Scrooge hørt disse ordene? Han hadde ikke drømt dem. Gutten hadde lest dem i samme stund
