«Nei. Nei. Har annet å tenke på. God morgen!»
Ikke et ord mer. Sånn var møtet deres, samtalen og farvellet deres.
Scrooge undret sig helst først at ånden skulde legge noe vekt på samtaler som tyktes så uviktige; men han følte de måtte ha en skjult mening, og derfor gav han sig til å tenke på hvad den helst kunde være. En kunde ikke godt tro de siktet til Jacobs død, den gamle kompanjongen hans, for det hørte til fortiden, og denne ånden hørte til fremtiden. Ikke kunde han komme på noen han hadde noe å gjøre med som han kunde sette i samband med dem. Men han kunde ikke tvile på at hvem de så gjaldt, så gjemte de på en lære til hans egen forbedring; derfor satte han sig fore å sanke op hvert ord han hørte, og alt han så; og særskilt legge merke til sin egen skygge når den viste sig. For han ventet sig at adferden til hans fremtidige selv vilde gi ham den nøkkelen han savnet, og den vilde gjøre løsningen av disse gåtene lett.
Han stirret rundt sig på det selvsamme stedet efter sitt eget billede; men det stod en annen mann i det vante hjørnet hans, og enda klokken viste den vanlige tiden han brukte være her, så han ikke noen liknelse av sig selv i svermen som strømte inn gjennem forhallen. Men det undret ham bare lite; for han hadde just drøftet i sitt stille sinn at det skulde bli et skifte i livet hans, og han hadde tenkt og håpet at han så de nyfødte beslutningene utført i dette.
Rolig og mørk stod skrømtet attmed ham, og strakte hånden frem, Da han vekket sig fra den tankefulle granskingen sin, innbilte han sig, sånn som hånden vendte sig og sånn den befant sig i forhold til ham, at de usynlige øinene stirret kvasst på ham. Det fikk ham til å gyse og føle det gikk kaldt gjennem ham.
De forlot den travle scenen og fôr til en mørk del av byen, som Scrooge aldri hadde trengt inn i før, enda han visste hvor den lå og kjente dens dårlige rykte. Gatene var skitne og trange; butikkene og husene elendige; menneskene halvnakne, drukne, sluskete, stygge. Smug og portrum var som kloakker og spydde ut allslags
